Ondskapens arnested

I går mottok Torkil Damhaug Rivertonprisen 2011 for Ildmannen, gratulerer! Den gyldne revolver er beviset på at Damhaug har skrevet fjorårets aller beste krimroman, i sterk konkurranse med blant andre Knut Faldbakken og Jørn Lier Horst. Damhaug har tidligere skrevet om hvordan fortiden former karakterene. I Ildmannen løfter han dem inn i en større sosial, flerkulturell og tidsaktuell sammenheng.

Tekst: Bernt Roald Nilsen

Ildmannen er en uhyggelig aktuell bok. Den var allerede levert til produksjon da dramaet utspilte seg 22. juli, og Damhaug er krystallklar på at Ildmannen ikke måtte knyttes til dette i markedsføringen. Å utnytte denne tragedien ville vært respektløst. Utgangspunktet for romanen var å skrive om hvordan ungdom dras mellom ulike måter å oppleve og forstå verden på i en tid med sterke kulturelle og religiøse brytninger.

Romanens muligheter
- Det ligger mye spennende stoff for en roman i spenningsfeltet mellom ulike kulturer og verdensbilder. I norsk litteratur er mye ugjort på dette området. En roman kan bidra til større forståelse med sin mulighet til å gå ut over de rent faglige perspektivene. Jeg venter virkelig på den første store, norske romanen om å vokse opp med røtter i flere kulturer, sier Damhaug. Han har brukt to år på sin egen roman, og var til tider temmelig utmattet av å beskrive den ondskapen som kommer til syne når ungdommer blir utnyttet.

Mytologisk bakgrunn
Karakterene er viktige. I Ildmannen handler det blant annet om forholdet mellom en mor og hennes barn. Hvilke roller barna får tildelt, og forventes å spille opp til. Ulike myter ligger under i selve fortellingen og gir klangbunn, blant annet Kain og Abel-motivet, og Løvehjerte og korstogene. I denne verdenen beveger søskenparet Karsten og Synne seg. Karsten er nerden som utfordres av stanere og snauskaller i kamuflasjebukser, og Synne er den noe mer usikre, kunstneriske sjelen som forsøker å skrive om hva som skjedde da Karsten forsvant. Sammen med journalist Dan-Levi blir Synne en etterforsker, men den viktigste etterforskeren i denne historien er til syvende og sist forbryteren selv, ifølge Damhaug.

Et Frankensteins monster
- Brannstifteren i romanen sirkler stadig rundt gåten om sitt eget opphav, og hvorfor han er blitt den han er blitt. Han har en dyp lengsel etter nærhet og å bli akseptert, men forstår ikke hvordan han skal oppnå dette. Som et Frankensteins monster begår han i stedet uhyrlige handlinger. Dermed stilles også spørsmålet om hvordan ondskap oppstår, og hva ondskap egentlig er, ifølge Damhaug.

Ville løfte karakterene
Han jobber ikke ut hele plotet på forhånd, men utvikler stoffet underveis. Han har en idé, et miljø det skal skje i, og vet hvilke karakterer som skal være med. Flere karakterer har vært med i andre av bøkene hans, men det er første gang det meste av handlingen er lagt til Romerike, der han bor. Han ville løfte karakterene inn i en større sosial og flerkulturell sammenheng, og føler selv at han har lykkes. I skriveprosessens første faser involveres ingen andre, men kona Helen er etter hvert en verdifull medleser. Når redaktøren kobles inn, gjøres nyttige justeringer og smertefulle strykninger av partier han innerst inne visste var tvilsomme, men helst ikke ville kvitte seg med.

Det farlige feltet
- Jeg har brukt mye tid på å få frem det miljøet de unge ferdes i, hvilke verdensbilder de presenteres for, sier Damhaug. Det farlige feltet som ungdom kommer inn i når de søker miljøer preget av vilje til å bekjempe annerledes tenkende med vold. For noen er dette en kamp på liv og død, og mange har problemer med å takle følgene av sine handlinger. Å takle sin egen angst og usikkerhet i møte med det vi kaller ondskap, er noe Damhaug er opptatt av. Så opptatt at han brukte to år på å skrive Ildmannen. Nå er han i gang med tanker om en ny roman. Den skal foregå om sommeren, de tre siste bøkene har foregått i de andre årstidene. Det blir en syklus på fire psykologiske thrillere, men først skal han prøve å kvitte seg med en idé han har fått. Hvis ikke det går, tyder mye på at ideen er god. Det vet vi kanskje når to nye år er gått?

Torkil Damhaug har studert litteraturvitenskap, antropologi og medisin, og har jobbet som lege i Lofoten og ved ulike psykiatriske institusjoner. Damhaug debuterte med Flykt, måne i 1996. Han fikk fantastisk mottagelse for kriminalromanene Se meg, Medusa i 2007 og Døden ved vann i 2009. Sistnevnte var hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Høsten 2011 ble Ildmannen, hans sjette roman lansert, også denne til glitrende kritikker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>