Program – torsdag 7. mars

Det syvende barnet har tatt Danmark med storm. Erik Valeurs samfunnskritiske krimdebut fra barnehjemsmiljø gjør inntrykk.

Tekst: Anne Iversen

Hvordan har du opplevd det å debutere som romanforfatter i så voksen alder?
– Etter mer enn 30 år som journalist i forskjellige aviser, radio og tv har det vært helt fantastisk å kunne fantasere fritt. Jeg har for det meste jobbet som undersøkende journalist, og da kan man selvfølgelig aldri dikte, så det var en fin opplevelse. Og så er jeg naturligvis overrasket over at boken er blitt så godt mottatt av så mange lesere i Danmark.

Du bodde selv på barnehjem de første årene av ditt liv. Hva har det betydd for skrivingen av denne romanen?
– Det ga meg adgang til en verden jeg kjenner bedre enn de fleste og dermed en direkte inngang til et av bokens store temaer: Barns ensomhet, barn som blir sviktet, og forholdet mellom barn og foreldre. Er det mulig for neste generasjon å gjøre tingene bedre enn foreldrene gjorde – eller gjør vi de samme feilene i slektsledd etter slektsledd?

Og hva har din bakgrunn som journalist betydd?
– Jeg forsøkte faktisk først å skrive historien som journalist. Jeg prøvde å finne syv barn fra mitt eget barnehjem og oppsøke dem som voksne, men det lot seg selvfølgelig ikke gjøre fordi bortadopterte barn i Danmark ikke er mulig å spore opp, verken av de biologiske foreldrene eller andre. Så det jeg gjorde da, var å bruke all min research om adoptivbarn og barnehjem som bakteppe, og så diktet jeg opp de syv barnas liv. Slik ble det en roman til slutt.

Hvorfor valgte du å gjøre historien om de syv barnehjemsbarna til en kriminalroman?
– Jeg har alltid elsket krim. Og selv om Det syvende barnet er en stor fortelling om foreldre og barn og den tiden vi lever i, så ville jeg gjerne binde den sammen med spenning, mystikk og et gåtefullt dødsfall som ikke blir oppklart før helt til slutt.

Det er en sterk historie du forteller – boken er både trist og tankevekkende. Tenker du mye på de virkelige barnehjemsbarnas skjebner?
– Ja. Særlig fordi jeg har hatt mulighet til å følge med på flere av de danske barnehjemsbarnas liv, og noen av dem har hatt en forferdelig skjebne. Men de har også hatt noen helt eventyrlige historier å fortelle. Noen av de mest fantastiske episodene i Det syvende barnet har skjedd i virkeligheten.

Hvordan har det preget deg å vokse opp uten en far?
– Det vet jeg egentlig ikke. Det eneste jeg vet er at jeg var litt annerledes som barn fordi alle de andre familiene i nabolaget besto av barn med søsken og to foreldre. Men jeg kan ikke huske at jeg savnet å være som dem, jeg var bare litt spesiell.

Hvorfor har du ikke «etterforsket» din egen sak og funnet frem til din norske familie tidligere?
– Jeg har aldri vært nysgjerrig nok. Kanskje fordi moren min helt siden jeg var liten fortalte meg hvem min far var, hva han het og at han bodde i Bergen. Hun viste meg også et bilde av ham som hun hadde i lommeboken. Så han var ikke mystisk for meg. Jeg visste på en måte hvor jeg kom fra. Kanskje er det derfor jeg aldri følte noen overveldende trang til å oppsøke ham.

Har du lyst til å møte dine norske halvsøsken og din far nå, hvis han fortsatt lever?
– Selvfølgelig ville det være spennende å møte faren min og ikke minst mine halvsøsken. Jeg har jo alltid vært enebarn, så det kunne vært morsomt å plutselig få søsken.

Har du noen favoritter eller forbilder blant de mange nordiske krimforfatterne?
Jeg har lest alle bøkene til Jo Nesbø. Han skriver veldig godt og har fantastisk gode personbeskrivelser og plot. Blant svenske krimforfattere liker jeg Henning Mankell med sin litt langsomme stil, og blant danskene er debutanten Jesper Stein Larsen veldig god.

Kommer du til å skrive flere krimromaner?
– Ja. Jeg er allerede i gang.

LES DET FØRSTE KAPITTELET I DET SYVENDE BARNET: