Ikke overraskende og høyst fortjent fikk endelig Jørn Lier Horst tildelt Rivertonprisen på Litteraturhuset i Oslo i dag.

Tekst: Knut Gørvell

De siste årene har etterforskningslederen fra Larvik blitt en av landets mestselgende krimforfattere. For tiden har han også stor suksess med spenningsromaner for barn og unge. Jørn Lier Horst fikk prisen for høstens roman, Jakthundene. Horst er en svært sympatisk forfatter som også var en av de sentrale aktørene under helgens Krimfestival.

Rivertonjuryens begrunnelse for det kloke valget var blant annet:

Nok en gang overbeviser forfatteren med solid, troverdig politikrim. Denne gangen er William Wisting i sitt livs krise; han blir selv etterforsket, og må se sitt politiliv i nytt lys. Journalistdatteren Line spiller en viktig rolle i boken og gjør den til både en far-datter-skildring og en beskrivelse av forholdet mellom politi og media.

For noen uker siden publiserte vi en artikkel skrevet av Jørn Lier Horst om etterforskningsteknikker og det å kommunisere med forbrytere. Den kan du lese her.

Jørn Lier Horst

I 2012 kom det ut 51 norske krimromaner på de etablerte forlagene, og Riverton-juryen mener altså at Jørn Lier Horst var den aller beste av dem. På åpningsdagen for Krimfestivalen hadde vi samlet alle de fem som var nominert til prisen. Som en innledning til diskusjonen mellom dem, oppsummerte presidenten i Rivertonklubben, Hans H. Skei, krimåret 2012. Den viser at det aldri har vært utgitt så mange krimromaner i Norge, og her kan du lese hans innledning:

KRIMÅRET 2012 av Hans H. Skei
«Her skal jeg gi en oversikt over norsk krim i 2012 – uten å nevne en boktittel eller et forfatternavn. Det blir enda en gang en oversikt over flere bøker enn noe tidligere år i norsk krims historie. Krimåret 2012 er av større omfang, med større spredning, flere lik, mer utspekulerte og ofte groteske drapsmetoder enn noe år før. Her er også større avstand mellom det som er godt skrevet og intelligent planlagt, og det som i beste fall må beskrives som lettvint og enkel underholdningslitteratur. La meg si det så enkelt som at det er utenkelig at alt holder mål når antall utgivelser har passert 50. Alt var heller ikke topp den gangen det kom ut 20 bøker i året – slik det var de fleste år på 1990-tallet. Vi vet at trender og tendenser skifter, at det kan bli gode forfattere av dårlige debutanter, og at det som dominerer i dag, kan se helt annerledes ut i morgen – eller om noen år. Tendensen mot flere bøker og større spredning har holdt seg gjennom de siste årene. I 2010 og 2011 kom det cirka 40 nye bøker; i 2012 mer enn 50.

Hans H. Skei

Jeg har orientert meg i det som har kommet ut av krim i Norge i året som er gått, med det forbehold at noen bøker fra småforlag, lokale utgivere, og lignende sikkert har unnsluppet. Men jeg har et grunnlag i 51 nye krimbøker fra 2012 – med et par unntak snakker vi her om kriminalromaner. Det er mye å forholde seg til, og jeg er imponert over juryen som har lest alt og klart å finne fram til fem bøker som skiller seg ut fremfor de andre. Som i 2010 og 2011 er kjønnsbalansen dårlig, men bedre i 2012 enn foregående år. Av 51 titler jeg har forholdt meg til, er 13 skrevet av kvinner, mot bare 6 i 2010 og 2011. 38 bøker er skrevet av menn; kanskje ikke rart da at de fem nominerte til Rivertonprisen alle er menn.

Kvinner og menn sprer seg ganske likt på krimromanens mange underformer, selv om mennene nok dominerer de rene spenningsromaner og thrillere med internasjonalt miljø. Det må nøyere undersøkelse til, men jeg tror forskjellen mellom menn og kvinner er minimal når det gjelder hvor mange lik man spanderer på seg, eller hvor grove overgrep og mishandlinger som skildres.

Litt enklere statistikk: Det er 8 debutanter i 2012, men det er også 6 til som før har utgitt bøker i andre sjangrer og som nå prøver seg på krim. Fremdeles kommer mange krimforfattere fra journalistikken, slik de ofte har gjort i krimhistorien. Alt i alt er det altså kommet 14 nye til krimlitteraturen; fire av disse er kvinner. To kvinnelige Rivertonprisvinnere er ute med nye bøker i år; seks mannlige vinnere likeså. Antallet debutanter er omtrent som i foregående år, men det er bare noen få av debutantene fra ett eller to år tilbake som er kommet videre med sitt kriminallitterære forfatterskap. Mange ser faktisk ut som de bare litt tilfeldig er innom sjangeren.

Når jeg har sagt dette om mengden av bøker, og at det er nesten umulig å tenke seg at alt skal holde minstemål for kvalitet, vil jeg gjerne slå fast noe vi lett glemmer om vi blir for nærsynte og har lest for mange bøker på kort tid: Vi har i Norge i dag en stor gruppe kriminalforfattere som skriver gode bøker i ulike undersjangrer av krimlitteraturen; noen av dem har holdt på i mange tiår, andre har kommet til langt senere og har kanskje bare 2-3 bøker bak seg. Mange av dem var med og løftet norsk krim til uvanlig nivå gjennom 1990-tallet og senere; mange av dem er oversatt til et utall språk og gjør stor suksess i utlandet – noen til og med i England og USA.

Vi har ikke hatt noe Stieg Larsson-fenomen, og kanskje finnes det ingen norsk krimhelt som Kurt Wallander, men om vi ser stort på det, har det aldri stått bedre til i norsk krim enn det vi på litt avstand kan si om de siste 10-20 årene. De fleste bøkene i en populærsjanger som dette, blir fort glemt og helt borte – det er helt uvanlig og et særsyn at vi har så mange gode forfattere og bøker fra nær fortid og samtid. Dette må sies i klartekst, i fall jeg skulle bli for negativ i beskrivelsen av norsk krim i et enkelt år.

Den typen krim som holder det høyeste og jevneste nivået i 2012 er det vi enkelt kan kalle politikrim; det er mer enn 20 bøker i denne gruppen, og flertallet av dem har en seriefigur eller et etterforskerpar som står i sentrum og som gjør at etterforskningen blir det viktigste, også om flere lik skulle dukke opp. Det finnes noen som blir etterforskere nesten ufrivillig, og i 8-9 bøker er det en eller flere journalister som både jakter mordere og med fare for eget liv søker å oppklare saker de burde overlate til andre. Flere av disse journalistene arbeider i nettaviser hvor alt må gå fort for seg, slik at kappløpet med så vel forbryter som politi er en del av spillet. Privatetterforskere er en sjeldenhet, men vi har en eller to helt innenfor tradisjonen, og noen som roter seg borti skumle saker og må rydde opp. Flere av dem er advokater.  Så har vi lensmenn rundt omkring som gjør at den geografiske spredningen er ganske stor, selv om det meste foregår i eller omkring Oslo, med ganske mye kriminelt nedover på begge sider av fjorden. En to-tre gode bøker fra Nord-Norge er uvanlig og gledelig dette året.

To-tre nesten klassiske detektivmysterier foreligger, mens et par bøker blander eldre historie med nåtidsmysterier. Thrillere med innslag av myter og eventyr har sine utøvere som behersker sjangeren til fulle. I mindre grad er det tilfelle med de svært ujevne bøkene vi kunne kalle øko-krim, som ofte bruker overdrevne virkemidler og tar i så det monner. De fleste er i nærheten av virkeligheten; noen hevder å være faktabasert og avslørende i forhold til skumle forhold i store bransjer vi helst vil tenke godt om. Flere av typene jeg har omtalt, kunne også vært klassifisert som thrillere– både den eventyraktige, den internasjonale og politiske, den økonomiske, og den som omfatter terroristanslag – til sammen er det ganske mange slike bøker blant de vel 50 jeg snakker om. Den psykologiske kriminalroman, med angsten som følgesvenn – er fraværende i egentlig forstand i 2012.

Hovedtyngden av norsk krim gis ut på våre store forlag, der Gyldendal leder an med 11 utgivelser, fulgt av Aschehoug med 9 og Cappelen Damm og Juritzen med 6 hver. Alt i alt har jeg registrert bøker fra 14 forlag, hvorav 4 står med én enkelt utgivelse.

De 51 krimbøkene fra 2012 utgjør til sammen1,6 hyllemeter. Gjennomsnittslengden er nesten 400 sider, og vi har med fint produserte, innbundne bøker å gjøre. Det blir 20,000 sider mord og mysterier, og det blir god plass til mange mord og mye etterforskning som følger blindspor eller går på tomgang. I dagens krim er det ingen som kan tenke seg at et lite mord, litt finurlig mystifikasjon og intensiv og intelligent etterforskning er mer enn nok til og med for å skape grensesettende krim. Poe tenkte slik; Robert Wilson klarte seg med en liten død i Lisboa; ja, til og med Stein Riverton mente at det «kan være likegyldig om forbrytelsen er stor eller liten. Helst så liten som mulig». «Ti selve forbrytelsen har ikke megen interesse i en virkelig kriminalroman, men spenningen omkring gåtens løsning.»

Det var en annen tid. Vi får følge med videre, og se om året vi nå er inne i bedre kan egne seg til å utpeke tendenser i norsk krim – 2012 var mangslungent og mangfoldig, uten altfor klare signaler, men med mange gode bøker. Fem av dem er altså nominert til Rivertonprisen.»